Sorgreaksjoner og bearbeiding av sorg med ME

Idas snapdag, september 2021 – fast medlem i bli_med.

De fleste av oss har vært innom å kjent på følelsen av sorg. Sorg kan man føle i flere forskjellige situasjoner f.eks kjærlighetssorg, dødsfall av mennesker/dyr eller tapet av hverdag ved kronisk sykdom.

Jeg vil i dag dele min erfaring med sorgreaksjoner og bearbeiding som ME syk (kontra når jeg var frisk).

Ps. Under karusellen med bilder er det tekstversjon. Du kan også trykke på bildene for å se de større.

I November i fjor mistet jeg et nært og kjært familiemedlem på en uventet måte og så altfor tidlig. Det var et intenst døgn fra situasjonen skjedde til vedkommende forlot oss. For meg var dette første gang jeg opplevde sorg som ME-syk og det var en ny opplevelse.

Når jeg var frisk og opplevde dødsfall så kunne jeg f.eks holde meg i aktivitet samtidig som sorgprosessen pågikk, noe som for min del kunne være terapeutisk i seg. Jeg kunne gå meg en tur å lufte tankene, dra til en veninne og snakke ut, dra på besøk til de etterlatte, bruke tid med familien min, se på bilder m.m.

Før fikk sorgen min et utløp.
Jeg ble utslitt og gråt mye selvsagt men fikk jeg nok søvn startet man på et bedre sted dagen etter. Det å klare å innhente seg nogenlunde før man våkner til en ny dag der man gjennomgår et følelsesregister uten like.

Med ME ble alt dette snudd på hodet.
Jeg følte ikke at jeg fikk utløp for sorgen min på samme måte som før. Alt var annerledes, noe jeg aldri hadde tenkt over før jeg sto i det hele. Det å få en sånn beskjed, setter en ut og kroppen min begynte å pumpe adrenalin for den store gullmedaljen. Vi vet vel alle hvordan det er. Jeg gikk konstant å tenkte på h*n, belaget meg på det værste men håpet på et mirakel.
All denne usikkerheten, tankene, følelsene, de ulike scenarioene som gikk på repeat i hodet. Sånt blir man utslitt av om en er frisk å for ikke å snakke om med ME.
Jeg følte alt ble forsterket.
Når beskjeden omsider kom så var det helt grusomt, alt bare sprakk. Adrenalinet bråstoppet og jeg kresjlandet i sofaen, oppløst i tårer. Å snakke om vedkommende skapte så mye følelser og bare det gjør en mer utslitt, samme om man ler av gode minner eller sørger over tapet i seg selv.

De neste dagene ble brukt på gråt og hvile samt enormt med tankekjør, natt som dag.

Det å samles og mimre ble ikke gjort, en del av det skyldes selvfølgelig corona men også fordi jeg hadde nok med å være meg. Man må kunne kjenne på sorgen og la en selv bli utslitt men også stoppe før man blir helt oppbrukt. Den delen var enormt vanskelig synes jeg.

Heldigvis var vedkommende en helt fantastisk morsom person og hadde så enormt mange gode sider noe som for meg ble lettere å se tilbake på med et smil etterhvert som jeg var tom for tårer.

Formen min dalte selvfølgelig i denne perioden. Jeg ble mye mer utslitt, symptomøkninger, urolig søvn (jeg er en som drømmer masse og slike situasjoner trigger drømmingen for min del), dårlig søvn fører jo til en generelt dårlig hverdag. Jeg ble stille, noe som er nytt for de som kjenner meg, men det var det kroppen min som styrte selv for å kunne beholde mest mulig energi.
Matlysten var ikke på topp.
Ja, dere skjønner tegningen.

Ang begravelse så foregikk den sørpå, jeg bor jo i Trøndelag så jeg hadde ikke sjans til å dra pga det hadde blitt for stor påkjenning for kroppen. I tillegg ønsket jeg ikke å utsette meg for evt coronasmitte. Dvar mer smitte i kommunen begravelsen var, enn min hjemkommune. Så der kom det en ny liten nedtur, det å ikke kunne dra i begravelsen, men det var nødvendig for meg å bli hjemme.

Dette var altså en ny opplevelse for min del, det å må ta hensyn til at man ikke kan gråte seg helt ut eller gå en tur i skogen for å samle tankene litt. Man må “posjonere ut tid” til å le, gråte og hvile selv om tankene spinner like fullt som da man opplevde sorg når man var frisk. Tankene forsvinner jo ikke, man får heller mer tid til å tenke når man er mye hjemmebunden.

Jeg jobbet derfor veldig med å ikke la de tankene få overtaket men la følelsene komme, bare at de ikke fikk ta overhånd samtidig som jeg prøvde å bearbeide alt. Prøvde å få fokuset over på noe annet i perioder og hvile masse, noe som selvfølgelig er enklere sagt enn gjort.

Det å sørge med ME for min del var veldig annerledes og man måtte nesten planlegge når man hadde energi nok til å gråte. Man skal ha mulighet til å sørge og bearbeide et tap men alikevell prøve å ivareta den lille energien man har.

Sakte men sikkert blir det lengre tid mellom hver gråteøkt, savnet er der like mye men man klarer kanskje å se mer de gode minnene etter å ha kommet over det værste sjokket.

Det er nå snart 1 år siden h*n gikk bort og jeg får fortsatt noen små bølger av ren sorg, noe som er helt normalt. Det kan også ha med dramatikken rundt bortgangen til h*n å gjøre også.
Alt i alt går det ganske bra og jeg ser nå mest tilbake på alt det gøyale som har vært.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.