Savn

2021 av Eva – fast medlem i bli_med.

Idag vil jeg snakke litt om sorg og savn i møtet med alle hverdagens konstante påminnere; SoMe, kommentarer og møter med andre mennesker, samt våre egne minner – både de vi har i hodene våre, og de som popper opp i snapchat for å slå oss i trynet.

Men for å ta det fra begynnelsen – noen ganger, eller egentlig ganske ofte, føler jeg meg som en tiger i bur. Innesperret, fastbundet, røvet vekk fra mitt naturlige habitat og fratatt muligheten til å kommunisere, leve og utfolde meg.

Det eneste jeg fortsatt kan fullt ut, er å føle. Og jeg vet nesten ikke hva som er verst. Å ligge alene i mørket, alene med mitt eget hode og uten livgivende input utenfra, eller med gardinene mot verden såvidt på gløtt. Med ørsmå glimt av det pulserende livet der ute. En svak, men tross alt tilstede interaksjon med mennesker, aktiviteter og alt jeg er glad i.

For selv om det første er ensomt, tomt, tungt og mørkt, så er den smerten over å se og føle alt jeg ikke lenger er en del av så stor at jeg ikke får puste. Det river meg i tusen biter.

Jeg får ofte høre hvor “bra jeg tar det”, at jeg er så tålmodig, rolig, sterk og positiv. Og jeg har en generell positiv innstilling til livet. Men jeg er ingen tålmodig person. Jeg bare ble fratatt muligheten til å gi uttrykk for det.

Kanskje er jeg sterk? For den styrken som kreves for ikke å skrike med all min kraft og gi etter for behovet for å slå hodet i veggen er til tider umenneskelig.

Men her ligger jeg altså. Jeg slår ikke hodet i veggen, jeg skriker ikke høyt (hvem har vel krefter til det uansett..) og jeg har gardina på gløtt.

Jeg sjekker facebook, er med i diverse grupper, og jeg trykker konsekvent på “interessert” på konserter og arrangementer. Jeg står fortsatt på mailinglister, og får innkallinger til møter og treningssamlinger jeg ikke kan gå på. Selv om de kommer sjeldnere og sjeldnere.

Jeg abonnerer på fagtidsskrifter jeg ikke er i stand til å lese, og jeg ser vennene mine leve livene sine uten meg. Jeg ser dem stifte familier, få barn, kjøpe hus og treffe hverandre.

Noen ganger blir jeg invitert, men som oftest ikke. Som oftest er jeg en stum observatør på utsiden. På avstand. Jeg ser bildene og kommentarene, og føler meg som en litt creepy stalker fordi dette er ikke lenger min verden.

Jeg ser det, og tårene renner i en salig blanding av savn, frustrasjon, sinne og iblant et snev av misunnelse. Ikke fordi jeg ikke unner dem det, men fordi det er så urettferdig at jeg ikke får være der sammen med dem.

Og jeg skal være så ærlig å innrømme at det er vondt å bli glemt.

Allikevel piner jeg meg selv gjennom både facebookfeeden, mailboksen og instagram. Og jeg klarer ikke la være.

Noen ganger må jeg bare ta en pause, gi rom for å finne noe godt i min nåværende hverdag. For det klarer jeg – hvertfall i blant. Jeg har gode øyeblikk, masse halvslækk humor og en utømmelig humørpille på fire bein i armkroken.

gode minner
langt unna

Men jeg trenger også verden “der ute”.

Så jeg søker tilbake til det som er igjen av nettverket mitt, til det som tross alt er meg ; mine interesser og det jeg brenner for, til det som gir livet mitt mening og et fellesskap som gjør at jeg har noe å komme tilbake til når det en gang er min tur til å leve igjen.

Men det gjør vondt.

Det sies at sorg er prisen vi betaler for å elske. At vi savner betyr at vi har hatt noe som er verdt å savne. Og jeg savner så det føles som jeg skal eksplodere!

Det er heller ikke lett å stå på utsiden og se på noen som sørger. Alle har vi vel kjent på følelsen av maktesløshet og å ikke vite hva man skal si. Og i et forsøk på å oppmuntre, trøste eller hjelpe så hender det vi plumper uti med begge beina og sier teite ting. Ting som er ment godt, men lander så fryktelig feil og treffer det såreste punktet av dem alle hos mottakeren.

Jeg tror for eksempel aldri jeg har grått så lenge i strekk og falt så dypt som når jeg hørte ordene “men savner du ikke å spille da??”.

Det er et par år siden, men ekkoet klinger fortsatt i ørene mine. Det ble sagt oppriktig undrende, og absolutt ikke vondt ment. Men de syv små ordene rev sjela mi i to.

For dere som ikke kjenner meg så godt, så er jeg fiolinist. Jeg visste at det var det jeg skulle bli allerede som 3-åring, begynte å spille da jeg var 6 og etter det i timesvis hver eneste dag.

Jeg levde og åndet for musikken – det var selve oksygenet i livet mitt. Helt til jeg ble så syk at jeg ikke lenger kunne holde fiolinen, sitte ved pianoet eller engang lytte til musikken jeg elsker.

Og den enesten måten jeg kunne takle den sorgen på var ved å pakke den pent inn i en boks i et mørkt hjørne inni meg. Helt til “men savner du ikke å spille da?”.

Jo – jeg savner å spille. Livet uten musikk for meg er som å leve som en fisk på land. Jeg gisper etter luft!

Jeg savner også å kunne reise meg fra sengen når det passer meg. Jobben min. Selvstendighet. Å få en klem. Å GI en klem. Å kunne plukke opp telefonen og ringe mamma når jeg trenger noen å snakke med. Å lage min egen mat. Dusje min egen kropp.

Og det slår lufta ut av meg når jeg uforberedt åpner en snap med en hilsen fra et sted/noe jeg skulle ha vært med på. Det samme gjelder minnefunksjonen på facebook og snapchat; det er et tveegget sverd. Noen dager gir det meg trøst, et mentalt hvilepunkt og styre. Andre dager gjør det så vondt at jeg ikke vet hvilket bein jeg skal stå på. (skjønt det valget er enkelt – jeg står ikke på noen av dem..)

Gode minner – eller et spark i magen fordi virkeligheten er så ufattelig langt unna?? En mental ladestasjon, påfyll av håp og en måte å få “leve litt” selv om det er gjennom en skjerm – eller bare nok en påminner om at det er en verden der ute. Uten meg? Noen dager er det begge deler på en gang, ubeskrivelig godt og ubeskrivelig vondt samtidig.

“men det er vel verdt det” er noe jeg hører mye.

“du fikk gjort noe hyggelig så da gjør det ikke så mye om du er litt sliten etterpå. Det blir vi jo alle iblant”.

Verdt det? Sliten???! Jeg er ikke særig hissig av meg, men når jeg får denne i trynet så får jeg lyst til å kaste noe. For ja, jeg gjorde noe hyggelig. Noe som betyr så mye for meg at jeg var villig til å betale blodpris for det.

Men var det virkelig verdt det? Og HVEM er det som skal få bestemme hvorvidt det var verdt det eller ikke?

For at noe skal være “verdt det” så må gevinsten overskygge kostnaden.

Noen ganger gjør den det, og jeg betaler villig prisen.

Men andre ganger spiller det ingen rolle hvor stor gevinsten er eller hvor mye glede det innebærer. Konsekvensene er rett og slett større.

Hvor mye er DU villig til å gi for helt dagligdagse ting? Ofrer du en arm for en dusj? Hvor mange dager uten mat er du villig til å betale for en halvtime sammen med dine kjære? Hvor vondt, og hvor lenge makter du smertene som betaling for å sitte oppreist i 10 minutter for å spise middag med kniv og gaffel?

mental ladestasjon
nok en påminner

Hva er det meningen at en klem skal koste?

En av mine største hverdagssorger er jo nettopp å måtte velge mellom hvem jeg kan sende en melding til idag. Å måtte fordele det lille jeg har å gi så “rettferdig” som mulig mellom de som betyr mest for meg. Å ta det aktive valget om en aktivitet eller et besøk når jeg vet hva prisen er. Eller enda verre, å måtte fortelle de jeg er aller mest glad i at de ikke er “verdt det” i dag.

En annen kommentar jeg har hørt utallige ganger, fra utallige munner er en eller annen variant av hvor heldig jeg er. Som tross alt ikke har kreft. Eller er rusmisbruker på gata. Eller har en eller annen alvorlig psykisk lidelse. Eller MS. At jeg har bein som virker (definer “virker” for meg….?) osv osv.

For jeg har “bare” ME. Jeg er trygg, har tak over hodet, et nettverk og ikke minst “jeg tar det jo så bra”.

Og jeg er enig! Jeg priser meg lykkelig for alt jeg ikke lider av, og for alt godt jeg har.

Men disse kommentarene – hvor velment de enn er – knuser meg like fullt. For hvem er jeg, som syns synd på meg selv over alt jeg har mistet når jeg tross alt er så heldig?

Og jeg vet det ikke er ment på den måten fra de aller fleste. At det ofte er et uttrykk for den andre personens selv-trøst eller måte å se det positive i en dårlig situasjon. Dette gjør jeg jo selv og.

Men allikevel skriker hjertet mitt etter validering. At noen skal se forbi det tåpelige smilet jeg svarer med sammen med ordene “ja såklart”. Et ønske om at jeg  burde få være den som bestemmer hva jeg skal være takknemlig for – eller ikke. Å få lov til å ikke være takknemlig akkurat i dag.

Men “you hope for the best, and make do with what you get”.

For når det er så mye jeg ikke kan/ikke får, så må jeg gjøre det beste ut av hva jeg har. Ja, jeg vet jeg motsier meg selv hele tiden. “se de positive i det, men for guds skyld ikke fortell meg hva som er det positive i det…”

Uansett; jeg har facebook og SoMe. Jeg kan i små doser ha gardina mot verden på gløtt, og selv om det noen ganger koster mer enn jeg kan beskrive så gjør jeg det allikevel.

Jeg klamrer meg til den sosiale kontakten jeg har, for til syvende og sist så er det den som holder meg gående, som minner meg på hvem jeg er, hva jeg brenner for og hva som er verdt å savne.

Og fordi jeg vet hva det vil si å ikke være istand til engang den lille kontakten jeg nå har.

Men det gjør vondt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.