2021 av Eva – fast medlem i bli_med.
Ting jeg ville si, men ikke kunne
Jeg ligger her i mørket. Stille. Bom stille. For det er alt jeg klarer å gjøre.
Musklene lystrer ikke, kreftene er ingensteds å finne, smertene – feberen herjer i kroppen, og energilagrene lar seg ikke fylle.
Men jeg er her fortsatt. Inni skallet lever tankene, følelsene og håpet mitt.
Når du forteller meg noe hyggelig, en god nyhet eller bare en artig hverdagshistorie så ligger jeg – helt – stille.
Kanskje får du et forsiktig lite smil, men det er ikke sikkert du ser det for det er mørkt i rommet. Kanskje hvisker jeg frem et lite «gratulerer» eller «så hyggelig», men stemmen min er svak og det er ikke mye entusiasme å spore.
Du blir litt satt ut, kanskje til og med irritert – tenker at enten bryr jeg meg ikke, eller så er jeg deprimert. Men jeg er hverken deprimert eller sur, når jeg hvisker frem de korte svarene mine med flat stemme.
Inni meg jubler jeg høyt! Jeg smiler og ler, og jeg ønsker av hele mitt hjerte å bare sprette opp, slenge armene mine rundt deg og skravle til stemmene våre er hese. Men kroppen min virker ikke.
Jeg fremstår kanskje som flat i humøret; jeg gir hverken uttrykk for store gleder, sorg, sinne eller frykt. Men det er ikke fordi jeg ikke føler det.
Inni meg skriker jeg av smerte. Jeg har lyst til å rope, kjefte og smelle med dørene. Og jeg har behov for å øse ut med all gørra.
Men jeg ligger – helt – stille. Kanskje triller tårene lydløst nedover kinnet mitt, men du ser dem ikke for her er det mørkt. Og jeg har hverken krefter til å hikste høyt eller fortelle deg hva som skjer.
Isteden må du stole på de få ordene jeg sier. Du må stole blindt på at de betyr det de betyr, selv om alle sansene dine forteller deg det motsatte.
Og det er vanskelig. For kanskje forteller jeg ikke hva jeg egentlig føler?
Det er et umulig dilemma, jeg vet det. Å kommunisere med meg krever absolutt alt du har av kommunikasjonsferdigheter, fordi du må lytte etter det lille smilet og de usynlige tårene gjennom mørket.
Men jeg er her. Og jeg husker deg, bryr meg om deg, og er uendelig takknemlig for alle meldinger og livstegn du sender – selv når jeg ikke makter å sende noe tilbake. Jeg gleder meg på dine vegne, smiler svakt til meg selv av bildet du sendte, og jeg føler med deg når du har det tøft.
Jeg er her fortsatt.
