Da jeg fikk klarsignal til å søke uføretrygd i begynnelsen av desember 2018 kom det så mange følelser kastet på meg som jeg overhodet ikke var forberedt på.
Hva skjedde? Er jeg plutselig her liksom? I en alder av 34 år?
De siste årene har jo fokuset vært på å jobbe seg gjennom prosedyrene hos NAV. Gjøre hva jeg kan for å komme meg i arbeidstiltak, hige etter å jobbe. For jeg vil det altså. Jobbe.
Det har alltid vært en stor del av meg, og jeg har lagt både ære og identitet i jobbene mine. Selv om det «bare» var å stå i kassa på Esso, eller de andre jobbene jeg hadde.
Men det er altså det det har handlet om. Komme tilbake til jobb.
Og da jeg plutselig fikk det brevet hvor det sto at jeg ikke har restarbeidsevne, så var det som om jeg for første gang virkelig tok inn over meg hvor syk jeg faktisk er. Og hvordan fremtiden min kom til å bli.
Økonomisk trygghet, men ikke økonomisk frihet.
For selv om jeg visste at det kom, så var jeg ikke forberedt.
Og selv om jeg vet at det blir bedre med økonomisk trygghet, og ikke minst at jeg slipper å bruke alle krefter på prosessen med NAV, så gjør det vondt.
Ja, jeg får økonomisk trygghet.
Men jeg blir minstepensjonist og kommer ikke til å ha økonomisk frihet.
Selv om jeg de siste årene da jeg ble syk tok en bachleor i økonomi og administrasjon, nettopp for å sikre meg økonomisk frihet og muligheten til å etablere meg.
I stedet for å gå ut i en greit betalt jobb, havner jeg nå på en årslønn på 240 000 kroner. Men det går bra. Jeg har hatt langt mindre de siste fire årene.
Gratulerer med uføretrygd, du har herved mistet retten til å leve.
Når alt kommer til alt, så er det ikke dette med økonomi som traff meg hardest.
Det var nemlig vissheten om at i det jeg går over på uføretrygd, så blir jeg fritt vilt for menneskers kunnskapsløse holdninger og rett til å mene noe om alt jeg gjør.
Fra det øyeblikket vil folk legge ekstra merke til meg når jeg er ute, enten det er på butikken, på kafe eller kanskje til og med en fest.
Fra det øyeblikket må jeg være forberedt på at uansett hva jeg gjør, så vil noen se det som en unnskyldning for å fremme sitt hovmod og lirke av seg setninger som «åja, det klarer du! Klarer det du vil si.»
Og det var nettopp det som skjedde.
Allerede dagen etter at jeg la ut en bilde av at jeg hadde fått innvilget uføretrygd, pyntet med en ironisk kommentar: «Må vel feire at jeg har blitt minstepensjonist!», så tikket denne meldingen inn.
Kanskje bare vedkommende som ordla seg litt feil? Kanskje vedkommende faktisk bare lurte? Kunne jo hende om jeg la godviljen til.
Men så kom resten.
Fra nå vil jeg være provoserende der jeg viser meg i offentligheten med et smil. For jeg lever tross alt på pengene den norske stat frarøver lønningen deres. Deres penger, som de jobber og sliter for.
Også er jeg så frekk at jeg våger meg ut av huset på en god dag for å leve litt.
Smile. Le. Mens de må jobbe.
Nei vettu hva!
Skal jeg bli sponset for å gå hjemme og trø, så får jeg faen meg holde meg innendørs så de slipper å bli påmint hvor mange prosent av lønningen deres som forsvinner hver måned.
Men vet du hva?
Jeg kommer til å gå ut døren med det største gliset jeg har, de dagene jeg faktisk klarer det. Jeg kommer til å sitte på kafe et par ganger i året og se provoserende frisk ut. Og jo mer du skuler på meg, jo bredere skal jeg glise.
Det skal jeg gi deg.
Gleden du får av å føle deg litt bedre enn meg.
Gleden av å ha noe å klage på.
Gleden av å få noen å være sint på for at du må dele lønningen din.
Bare hyggelig!
Håper du får en fin dag.
Isabell Gaare