november 2022 av Eva – fast medlem i bli_med.
en liten rant om tvungen samhandling i møte med hjelpeapparatet
Heisann folkens!
Det siste året har vært tøft – selv etter min standard. Man skulle tro at etter å ha levd etter murphys lov i noen år så blir man vant til det, men selv jeg har en tålegrense. Dagens lille innlegg er nok ikke det mest glitrende regnbuete jeg har gjort, men noen ganger må man bare rase litt fra seg så ikke hjernen blir kokt til potetmos..
Jeg satser på at glitter- og regnbue-Eva er tilbake igjen neste gang, men i dag får du bare henge med på karusellen med en litt fortvilet en. For:
Jeg er altså SÅ lei! av å være
Samarbeidsvillig
Tålmodig
Grei
Enkel å ha med å gjøre
Mønsterpasient
Takknemlig
Ydmyk
Positiv
Og en hel haug med andre ting jeg får lyst til å spy av når jeg hører dem.
Jeg er lei av å takke og bukke med lua i hånda og senket hode, og av å være totalt avhengig av et hjelpeapparat som ikke engang later som de har mitt beste i tankene. Jeg er LEI av å ikke ha noen makt eller innvirkningskraft på mitt eget liv. Lei av å bli infantilisert, oversett, ledd av, løyet til og overkjørt.
Kanskje aller mest er jeg lei av å være tålmodig. Jeg føler jeg har brukt opp et helt livstidsforbruk av tålmodighet.
Jeg er så lei.
Ikke fordi mange av disse egenskapene ikke stemmer overens med hvem jeg er, men fordi noen andre sin definisjon på dem betyr noe annet enn hva jeg legger i det. Fordi at når nav eller kommunen eller helsevesenet bruker disse beskrivelsene så ligger det en helt annen betydning bak ordene.
«Snill og grei», «hjelpsom» og «samarbeidsvillig» er bare andre ord for underdanig og kuet.
«Tålmodig» – et annet ord for selvutslettende.
«Positiv og imøtekommende» – et skalkeskjul for intens frykt og avmakt.
Så lurer du kanskje på hvorfor i all verden man ikke bare velger en annen strategi? Hvor ble det av fight? Eller i det minste flight?
Følelsene og ønsket om dem begge er klart tilstede, hvertfall hos meg. Inni meg, under et ytre skall av medgjørlig lavmælthet syder det av kokende lava. Langt under overflaten – usynlig for det blotte øyet brumler en vulkan av fight.
Men jeg har ikke styrke til å sende den lavaen opp til overflaten. Jeg har ikke energien som trengs til å la det boble opp i små sprekker, til å kjempe min sak og stå imot urett når jeg føler den.
Jeg har ikke engang kreftene til å rømme – å ta beina fatt og flykte. Til å ta meg selv og situasjonen min til et sted jeg ikke trenger å bekymre meg for om jeg er ansett som grei nok. Villig nok. Positiv nok. Underdanig nok.
Hvis jeg kunne så hadde jeg stått imot og protestert når behandling og tiltak som skader meg gang på gang blir forsøkt presset på meg som vilkår for de få kronene jeg er ment å overleve på.
Hvis jeg kunne så hadde jeg strengt tatt fjernet meg fra situasjonen helt; jeg hadde gått tilbake til jobben jeg elsket eller skaffet meg en ny hvis alt jeg trengte var justeringer av tid/mengde/sted eller type jobb.
Hvis jeg kunne så hadde jeg satt ned foten og argumentert for den hjelpen jeg trenger fra kommunen og helsevesenet på samme måte og med samme slagkraft som jeg gjorde for mine pasienter når jeg var frisk. Jeg ville slått i bordet med paragrafer, veiledere, spesialisterklæringer og funksjonsvurderinger.
Jeg hadde brukt de mektige ordene mine slik jeg alltid har vært i stand til å bruke dem.
Hvis jeg hadde hatt kreftene til det så kunne jeg vist dem hvem jeg virkelig er. Hvem mennesket Eva er. Jeg kunne vist dem en boblende, livsglad, positiv, omgjengelig, kreativ, oppfinnsom, sterk og empatisk person. Jeg kunne vist dem mennesket bak diagnosen.
Isteden ligger jeg her, levende begravet i min egen kropp. Jeg er her, men ingen tar seg bryet med å kikke bak skallet eller lytte etter ekkoet fra et gjemt liv. Jeg er ikke lenger et menneske med menneskelige behov, ønsker og følelser. Jeg er en ting. En gjenstand.
En litt plagsom gullfisk som blir passet på i ferien av en nabo som egentlig ikke bryr seg, men som helst vil slippe bryet med å forklare hvorfor du ikke overlevde – så han slenger inn litt mat i ny og ne. Men du kan se langt etter rent vann, fungerende pumpe, planter å gjemme deg i eller temperaturer tilpasset dine behov.
Du dør ikke umiddelbart, men du kveles sakte til døde.
Sånn føles det å være avhengig av helsetjenestene i en kommune som gir katta i om du lever, så lenge du overlever lenge nok til at de slipper å forklare hvorfor gullfisken var død etter ferien.
Jeg har ikke kreftene til å reise meg og kjempe.
Argumentene mine roper inni mitt eget hode, men stemmen min er for svak til å bære ordene. Jeg har ingen utvei; jeg kommer meg ingen steder. All verdens oppfinnsomhet og optimisme kan ikke trylle kroppen min avgårde til et sted der jeg ikke lenger lever og dør på noen andres forgodtbefinnende.
De mektige ordene mine, min superpower, drukner under vekten av noen andre sine ord. Det er som om min høyttaler står på et hviskende volum 1, mens de som liksom skal hjelpe meg står mot meg med ropert og fullt konsertanlegg på rockekonsert-volum.
De hører meg ikke. De kan bestemme hvem jeg er og hva jeg er verdt uten engang å se på meg.
Jeg har heller ikke kreftene til å finne frem blant paragrafene jeg en gang var så godt kjent med. Jeg klarer ikke tyde brevene jeg får, enda de er skrevet på et språk jeg alltid før har forstått. Jeg er fanget. Og uten mulighet til fight eller flight er freeze alt jeg står igjen med. Jeg har ingen makt eller evne til påvirkning, så alt jeg kan gjøre er å lukke skallet mitt og lukke øynene. Håpe at når jeg åpner dem er marerittet over.
Men så er det ikke det.
Og hvis jeg skal finne en måte å overleve på så trenger jeg hjelp fra dem som har makten over inntekten min, helsa mi og livet mitt. Min eneste utvei er å underkaste meg hva enn de måtte finne på og smile, være takknemlig og samarbeidsvillig.
Er det virkelig ingen som reagerer på den bitre smaken av tvungen underdanighet fra dem de skal hjelpe? Går de faktisk hjem fra jobb og tror de har gjort en god gjerning fordi noen smilte mot gulvet og hvisket et takk mens de store redde øynene desperat søkte deres i håp om bekreftelse på at de fortsatt hadde deres gunst? Tenker de at «den saken løste seg jo» når argumentene og protestene stilner av utmattelse?
Jeg håper de en dag må se noen DE er glad i motta den samme hjelpen de selv har gitt.
Er jeg bitter og hevngjerrig da? Kanskje. Men jeg har ikke mer snill og grei igjen. Det er tomt for tålmodig, positiv og medgjørlig.
Jeg er lei.