april 2021 av Eva – fast medlem i bli_med.
Hallo hallo! I dag vil jeg filosofere litt over temaet HÅP. Det vanskelige håpet faktisk. Bare sånn at du ikke tror det bare blir snakk om enhjørninger og glitrende regnbuer i hele dag..
For jeg syns helt ærlig at dette med håp er litt vanskelig. Ikke alltid, men i blant. Håp skal jo liksom være enkelt! Du vet, noe som bare «er der» og aldri forsvinner.
Det er sagt at «all despair is followed by hope”, og det kommer nok veldig an på humøret mitt hvordan jeg tolker den. Men jeg har fundert litt på det, og selv om jeg bestemt mener at håp ikke nødvendigvis popper frem på magisk vis når livet slår deg i trynet med ei steikepanne (eller ti…), så vil jeg også påstå at uten håpløshet trengs heller ikke håpet.
For når du har alt du trenger og ønsker deg, når du ikke har noen grunn til å tvile på fremtiden – så TROR du også på den uten forbehold. Håpet er for meg den lille gnisten som tennes og som holder deg gående når fremtiden er usikker. Håpet er broen som holder deg trygg i fra avgrunnen under; håpløsheten. Men broen hadde ikke vært der uten at det var en avgrunn å passere over, hvis det gir mening?
Okei det ble kanskje litt filosofisk. Men det jeg ville frem til var at håpet er den der lille gnisten som er der «på tross av». Den som gjør at når jeg ligger her og ikke lenger vet hvordan jeg skal finne krefter eller mot til å holde ut den neste halvtimen så ER det der – en sånn siste lille kraft som får meg til å trekke pusten en gang til, og en gang til, og en gang til. Hver gang jeg ikke tror jeg har mer igjen så er det der; en usynlig lysstrime i mørket som jeg klamrer meg til.
For jeg håper. Jeg håper at noen skal høre meg. Jeg håper at noen skal se meg. Jeg vil ut! Jeg håper på en dag der jeg kan trekke pusten uten å måtte kjempe for det. Jeg håper at i morgen blir bedre.
Men hva ER egentlig håp?
Jeg er ganske sikker på at det er like mange svar på det som det er mennesker på jorda. Og kanskje vil du kjenne at det jeg sier her i dag overhode ikke stemmer for deg. Kanskje blir du rett ut irritert over mine argumenter, på samme måte som jeg kanskje ser rødt over det som er din lysstrime i mørket. .? Men vi er forskjellige, og egentlig er jo det litt spennende. Så får vi se hvordan det går når jeg deler et par av mine verste røde flagg blant «allmenne sannheter» om håp.
For jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er noe som heter kvalmende, kvelende og falskt håp. Og at det har enormt skadepotensiale. For må håp virkelig innebære at alt blir bra? Er det eneste alternativet til «total helbredelse» – å gi opp?
De fleste av oss har vel hørt utallige varianter av «du må bare håpe», «du må bare TRO at du blir frisk», «det går over», «du må ikke miste håpet» og «alt blir bra».
Og den siste der har vel blitt nærmest allemannseie nå etter koronaen. «Alt blir bra». Altså jeg kan ikke fordra den setningen.. Unnskyld meg, men hva er det for noe tull? Det er en sånn utopi, det er vel ingen som kan love noe sånt? «Alt blir bra». .. For at alt skal bli bra så må vel alt som er vondt eller galt eller feil reverseres da?
Men hva når det ikke skjer? For det skjer jo ikke.. Hva da, når verden går videre og «alt» ikke på magisk vis blir bra? Det jeg mener er; står vi egentlig noensinne i en situasjon der alt i livet vårt er bra? Og når du opplever noe som er vondt eller vanskelig – selv om faktorene som i utgangspunktet skapte problemet skulle forsvinne, så vil du alltid sitte igjen med opplevelsen, følelsene og hvordan det har påvirket deg. Det forsvinner jo ikke i en sky av magisk alvestøv?
Men vi kan gi plass til gode ting og velge å la dem få være i fokus. Vi kan oppleve gode følelser på tross av sorg og tap. Og selv om gode opplevelser ikke sletter de dårlige, så kan de endre hvor stor makt og innvirkning de har på her og nå.
Altså; man kan ha det bra, uten at alt er bra.
Men hvis du går rundt og venter på dette mirakelhåpet om at alt vondt skal forsvinne og livet sprette tilbake til det det var før det vonde inntraff – hvis det er den eneste «veien frem», risikerer du da ikke å aldri egentlig få det bra? Fordi du er så opptatt av å speide etter enden på problemene at du glemmer å stoppe opp og se deg rundt, å gi plass og tillatelse til det som kan være godt midt i alt det vonde..?
Så for å sette det litt på spissen: hvis det er sånn at den eneste «sannheten» om håp handler om total helbredelse, at alt blir bra – er det da sånn at pasienter som skal dø for eksempel ikke kan ha håp? Har du gitt opp å leve hvis du aksepterer situasjonen du befinner deg i, når den situasjonen ikke er optimal? Betyr aksept av kronisk sykdom at du har mistet alt håp om å bli bra igjen?
Og det er kanskje her jeg kjenner at skoen trykker.. Fordi så fort du begynner å snakke om aksept så er det garantert noen som kommer løpende etter deg med «men du må jo ikke gi opp!!! Du må ikke gi opp håpet!» Akkurat som om aksept og håp er to motsetninger?
Jeg mener at håp er så uendelig mye mer. Allikevel blir man altfor ofte møtt med holdningen om at hvis du ikke tror på julenissen så er du negativt innstilt…
SELVFØLGELIG er mitt største håp å bli frisk! Å få leve livet mitt som jeg ønsker det, å få følge mine drømmer for fremtiden. Og jeg håper intenst på at den gode forskningen som gjøres nå vil gi resultater.
Men.
Hvis jeg skal legge hele livshåpet mitt i den sekken, så er det ikke mer igjen til å leve her og nå. Dersom jeg visste helt garantert at om to uker så får jeg en mirakelmedisin som kurerer alt, så kunne jeg pakket meg inn i en mental kokong og ventet. Men i den virkelige verden så har vi ikke den garantien. Jeg vet faktisk ikke når – eller om – jeg blir frisk. Og om jeg skulle bli det, hva er garantien for at ikke noe annet dårlig skjer?
Jeg kan ikke vente med å leve til livet er perfekt. Hvem vet hvor lenge du da må vente? Men jeg kan håpe på små, enkle og samtidig så uendelig store ting som å få kjenne sola i fjeset, en klem, en dusj, å kunne spise mat jeg har lyst på – når jeg har lyst på det, en dag uten feber osv.
Det betyr jo ikke at jeg slutter å samtidig planlegge alt jeg vil gjøre den dagen jeg er frisk! For den lista er både lang og detaljert.. men kanskje må jeg også prøve å finne en måte å leve på her jeg er? Finne ting å håpe på som gjør «her og nå» litt mer levelig?
Virkeligheten er ikke alltid rosa og glitrende. Men den er sjelden helt ugjennomtrengelig svart heller. Og selv om håpet mitt flimrer og vakler i perioder, så ER det der. Så jeg jobber med den vanskelige aksepten, gjennom den uendelige sorgprosessen det er å leve med denne sykdommen. Samtidig som jeg håper på i morgen.
Men så var det dette med hvordan vi kommuniserer med hverandre om håp. Hva trenger jeg fra omgivelsene, fra hjelpeapparatet og fra meg selv?
De setningene jeg nevnte tidligere, og som vi alle har hørt – og kanskje også sagt, både til oss selv og til andre – er i det store og hele ment godt. De er sagt med en intensjon om å trøste og støtte i en vanskelig situasjon. Kanskje fordi vi ikke vet hva annet man kan si?
Og jeg mener heller ikke at det er universelt galt å si dem.. Når et barn faller og skrubber seg på kneet, eller noen du kjenner brekker et bein – så vil det i de fleste tilfeller gå over. Det vil bli «bra» igjen. Jeg syns heller ikke det er feil å si til noen at ting blir bedre selv om det kjennes skikkelig dritt ut akkurat nå. Å si at ting blir bedre, lettere å leve med, at nye lyspunkter kommer til å dukke opp etc er etter min mening ikke det samme som å si at «alt blir bra».
Det jeg derimot vil til livs er måten vi avspiser hverandres følelser med et «det går jo over». Ja okei, noen ganger gjør det det, men andre ganger ikke. Og selv når ting går som det skal til slutt så opplever jeg at en «alt blir bra»-trøst gir lite rom og aksept for usikkerhet, sorg og behovet for anerkjennelse her og nå.
Så det JEG trenger da, særlig fra leger og helsepersonell, er (i tillegg til normal folkeskikk og en liten dæsj med empati i ny og ne…) – det er jo at de ikke avfeier meg med et «det går over» når det ikke er noe de kan love. Jeg trenger at de er ærlige med meg og seg selv om hva vi vet og hva vi ikke vet. Om at man kan håpe, vi kan prøve, at de ser meg og at de er der for meg. Men altså ikke tro at de gjør en god jobb med å gi meg trøsten «alt blir bra» før de snur ryggen til og går.
Men vi er jo utrolig forskjellig skrudd sammen, og jeg vet at for noen så er det godt å høre disse tingene uavhengig av hvor sanne eller realistiske de er. En liten digresjon, men jeg husker jeg hadde en pasient en gang med voldsom angst. Og det var en dag der ingenting hjalp. Så husker jeg at til slutt så ba h*n meg om å ta en halspastill i et medisinbeger og gi til h*n med beskjed om at «dette skal hjelpe».
Og jeg bare – men det hjelper jo ikke.. ikke sant? Men som h*n sa; jeg vet at det bare er tull. H*n trengte bare å høre meg si ordene, og selv om h*n visste at det bare var «tull» så var det faktisk noe som hjalp akkurat der og da. Og det sier litt om hvor ulike vi er, for hvis noen hadde prøvd noe sånt på meg så hadde jeg bare blitt mektig provosert og irritert..
Men jeg har også alltid vært litt sånn (kanskje irriterende for noen) realistisk skrudd sammen. En optimistisk realist, det skal sies. Jeg har en sånn grunnleggende tro på at ting ordner seg, at jeg klarer meg og at gode ting kommer til å skje. Men jeg er heller ikke redd for virkeligheten. Jeg liker liksom å vite hva jeg har å forholde meg til, både godt og vondt.
For det at jeg er klar over det vonde (eller også potensielt vonde) – det hindrer jo ikke meg i å se det gode, eller å håpe!
Samtidig så har min evige optimisme fått så mange smell og slag disse årene at det iblant er vanskelig å virkelig føle det innerst inne. Jeg VIL håpe. Men jo flere ganger jeg må gi etter, justere håp og forventinger til et nivå der du knapt er i live, legge alle drømmer, planer og ønsker på hylla så er det vanskeligere og vanskeligere å fortsette å tro.
Håpet er ikke lenger en selvfølge, noe som bare er der av seg selv fordi jeg aldri har opplevd noe som motbeviser det. Håpet om i morgen er blitt noe jeg klamrer meg til uten å alltid vite om jeg virkelig tør tro på det. Den lille flammen inni meg flimrer av usikkerhet.
Samtidig så MÅ jeg håpe. Jeg har ikke noe annet valg, for jeg klarer virkelig ikke se for meg resten av livet fanget i min egen seng, i en kropp som ikke lenger vet hva det vil si å leve. Jeg må tro at livet mitt er verdt noe mer, og at jeg en gang skal få tilbake noe av friheten min.
Så jeg håper på i morgen. (okei så ble det litt enhjørninger og regnbuer allikevel..)