Det å ha det psykisk bra ved kronisk sykdom

6.10.2021 av Ida – fast medlem i bli_med.

I dag skal vi snakke litt om det å ha det psykisk bra ved kronisk sykdom, fordi det å kjenne på lykke og glede er fullt mulig selv som syk.

  • Lov å si at man har det psykisk bra?
  • Forventninger til at man sliter psykisk?
  • Hva gjør at jeg har det psykisk bra?
  • FFO-prosjekt.

Ps. Under karusellen med bilder er det tekstversjon. Du kan også trykke på bildene for å se de større.

Fordi om man har det psykisk bra ved kronisk sykdom vil det ikke si at man ønsker å være syk og er tilfreds med situasjonen.

Når det er snakk om psykisk helse ved kronisk sykdom så har jeg opplevd flere ganger at det forventes at man sliter psykisk. Jeg har faktisk fått endel unødvendige kommentarer slengt min vei, bla.a:

“Jeg skjønner at du sliter psykisk!”.

Men kjære meg, jeg sliter ikke psykisk så hvordan kan du forstå det? Og ut fra hva? Vi har ikke snakket på 4 år og ut av en diagnose kan du skjønne at jeg sliter psykisk? Bytt ut AT med OM i det minste. Er det ikke bedre å spørre enn å annta? Er det noe jeg ikke liker så er det når folk forteller meg hvordan jeg har det, samme hva det gjelder.

At man kan bli deprimert eller få f.eks helseangst når man har en kronisk og uforutsigbar diagnose som ME er ikke rart, når kroppen og hverdagen blir totalt forandret fra hva man er vant til. Men det er ikke dermed sakt at alle har det slik.

Jeg for min del opplever ikke å være hverken deprimert eller ha noen form for angst.

Hvordan vet jeg at jeg ikke sliter psykisk kan noen kanskje tenke nå? For det første så ble jeg utredet psykisk i forbindelse med diagnosesetting for 9 år siden, inget utslag på noe den gangen. Siden den gang har jeg vært gjevnlig til overlegen som satte diagnosen, jeg har vært på rehab, hos bufar og gjevnlig kontakt med Nav og fastlege. Alle har fulgt med meg over disse årene og psyken er noe vi har snakket MYE om. Jeg føler meg ikke deprimert og har heller ikke angst av noe slag og jeg finner glede i hver dag.

Jeg har slitt psykisk i min ungdom så jeg er klar over hva det innebærer og er ekstremt takknemlig for at det ikke er tilfellet i dag.
Så det er sagt.

Jeg er heller ikke en sånn “Smil til verden og verden smiler til deg” person som er superpositiv og som tror at alt ordner seg bare man ser positivt på alt, neinei! Her i gården er det dårlige dager, der jeg kjenner på tapet av hverdagen og der alt kjennes uoverkommelig og shitty ut! Jeg har dager hvor tårene renner og der jeg bare vil være alene og hate på verden litt.
De dagene skal man også kjenne på men for min del så er det ikke flere av de dagene nå enn før jeg ble syk.
De tar ikke overhånd og er der konstant, det er forskjellen.

Hverdagen er insnevret, jeg har forandret meg og det har alt rundt meg også men for min del så har jeg jobbet med å finne glede i små ting. Jeg har vært syk noen år nå og har i løpet av den perioden sett at det som gir meg glede i hverdagen er små, basic ting. Lærer man å se de små tingene og senke kravene man har til seg selv får man det etterhvert bedre har jeg lært. Det og noen andre ting må gjerne være på plass for at jeg skal ha det bra psykisk.

Noen eksempler her:

  • Økonomisk trygghet og stabilitet.
  • Ha en nogenlunde stabil hverdag formmessig.
  • Et sted å bo.
  • Familie/venner.
  • Små gleder i hverdagen, alt fra en kopp med ny type te til det å klare å ha besøk.
  • KOMMUNIKASJON med de rundt seg.

Når det er sakt så er ikke de “små ting” så veldig synlig hver dag selvfølgelig, når smertene er på sitt værste, men de kommer ofte til syne igjen når den værste kneika er over. Nye symptomer dukker opp til stadighet, er jeg usikker får jeg det sjekket (går ikke å grubbler). Blir skuffet når det er noe jeg ikke klarer selvfølgelig men kan være evig takknemlig for at jeg klarer noe annet. Dere skjønner poenget. Det er mye negativt, spesielt om man lar det overkjøre hele tiden, jeg sier ikke det er lett å overse altså men å være glad de dagene som ikke er så ille.

Jeg skulle ønske det var et lavterskeltilbud for folk med kronisk sykdom. Et som gjerne ikke er gruppebasert da det meste er gruppebasert noe mange ME-pasienter kan ha problemer med. Der man ikke trenger å være suicidal for å få tilbud om hjelp, noe som kan være med å forebygge/bygge mennesker opp før det går for langt eller bare være der for de som trenger.

Pr nå finnes det vel diverse man kan søke på innad i hver kommune som f.eks psykologer med drifttilskudd så det går på frikort (noe som gjerne har en del ventetid, vi kan snakke om 12 mnd ventetid). Noen kommuner har lavterskeltilbud i form av psykiatrisk sykepleier som kan ringe deg eller komme på besøk å prate med deg en gang i blandt hvis du er i livskrise. Noe kronisk sykdom kan være.
De er jo ikke som en psykolog men mer en ventil man kan åpne seg opp til.

Men så skjønner dere at FFO (Funksjonshemmedes Felles Organisasjon) fikk i fjor midler fra helsedirektoratet til å starte et arbeid med psykisk helse knyttet til funksjonshemming og kronisk sykdom.

Verdensdagen for psykisk helse søndag 10.okt.
Samfunnshuset i Steinkjer markerer dette så fint ved å lyssette samfunnshuset i sentrum grønt.

Oppsummering:

Man kan kjenne på genuin lykke og glede selv som kronisk syk uten å være en “overpositiv” person. Jeg gjør det ved å prøve å skape stabilitet i det viktigste rundt meg som bosted, økonomi, nettverk (venner/familie), helse, hverdag og små hverdagsgleder. Realistiske tanker med en dæsj av fokus på “de små ting” de dagene som er ok samt la det være rom for utløp av sorg og sinne når det trengs, fungerer for meg.

Jeg skulle ønske man kunne lagt vekk fordommer om at “alle som er kronisk syke må slite psykisk” og heller spørre hvordan man har det, så blir det opp til hver enkelt å fortelle det man føler er rett for seg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.