først postet på snapchat, 8. mars 2023 av Eva Samuelsen – fast medlem i bli_med.
Dette med BPA har vært oppe her på bloggen før, så hvis du lurer på ting om for eksempel søknadsprosess eller hva BPA er for noe anbefaler jeg å ta en titt på blogginnlegg merket med «BPA». Her tenker jeg først å si litt om hverdag med assistenter i huset, og så hvordan vi løser ting som informasjon / kommunikasjon, sjekklister osv digitalt.
Nå har jeg hatt assistenter siden 2019, og har gjort meg opp en del tanker og erfaringer på godt og vondt. Mest god – det skal sies. For meg betyr BPA hele forskjellen mellom å ligge bortgjemt og bortglemt i en mørk krok på et sykehjem, og jeg vil ikke gå så langt som å si et ordentlig liv, men i det minste har jeg autonomi og en viss kontroll over min egen hverdag / min egen kropp.
Jeg er så selvstendig jeg overhodet kan være i den situasjonen jeg er i, og jeg har livskvalitet på tross av alt. Jeg får bestemme hvem jeg vil ha rundt meg; hvem som skal hjelpe meg med personlig ting som stell og mat, hvordan jeg ønsker å gjøre ting, når på dagen og i hvilken rekkefølge. Kort sagt – alt det man tar for gitt når helsa er der, og som normalt forsvinner som dugg for solen så fort du havner i klørne på helsevesenet og kommuneNorges langtidsomsorg.
Når det er sagt så er det ikke sånn at å ha BPA bare er en dans på rosa mummitrollskyer. Det har sine utfordringer, både med vedtak, kommuner, leverandører, jobben som arbeidsleder etc. Men nå var det å stadig ha folk rundt seg i sitt eget hjem vi skulle snakke om.
For jeg anser meg selv som en ganske sosial person, jeg liker mennesker og jeg har alltid valgt jobb og fritid der jeg forholder meg til mennesker på alle mulige måter. Men jeg er også introvert så det holder. Når jeg har fått «dosa mi» trenger jeg stille alenetid for å lade. Jeg har alltid elsket å bo alene, nettopp fordi jeg har et sted som bare er mitt. Et sted jeg kan skru helt av og bare sitte i fred uten å forholde meg til noen.
Det er vanskelig å ha den typen privatliv og ro med folk i huset store deler av døgnet. Og det har ingenting å gjøre med dem som er der! De aller fleste jeg har hatt som ansatte opp i gjennom har vært nydelige, rolige mennesker som gjør sitt beste for å ikke være påtrengende på noe vis. Men de er der.
De er der også når du våkner på feil side av senga, når du krangler med gubben, kjefter på ungene eller når de kjefter på deg. De ser vaskekjelleren når den flyter over, og de er der når du er på ditt verste.
På mange måter blir de en del av familien – men allikevel ikke. Hvis det gir mening. De er fortsatt ansatte; de er på jobb, men du skal ikke måtte være i en «rolle» som profesjonell arbeidsgiver døgnet rundt. Dette er livet ditt, ikke jobben din. Og man FÅR et mye tettere forhold enn i et «normalt» arbeidsforhold.
Men. Du har et visst ansvar for at de har det bra på jobb uansett hvor shitty form og humør du er i. Samtidig som det er jobben deres å gjøre dagen din lettere. Så det er alt i alt en litt spesiell situasjon for begge parter.
Jeg vet det er mange som får litt sjokk når de oppdager baksidene, for man er så fokusert på å endelig få hjelp – og ofte er lettelsen stor over å få et vedtak på plass etter lang kamp med diverse instanser. Og plutselig står du der oppi all takknemligheten og oser av desperasjon etter litt privatliv. Men så kan man liksom ikke klage heller, for det er dette du har kjempet for. Og 99% av tiden er det fantastisk å ha BPA: noen ganger har du bare lyst til å føle deg normal igjen.. Frisk, selvstendig, å kunne lage deg en kopp kaffe på egen hånd, gå på do selv eller bare ligge på sofaen som en dass og gomle chips og se i taket uten at noen vet det.
Det er liksom mye lettere å snakke om sorgen over hverdagen og livet man mistet på grunn av sykdommen, enn det er å snakke om at det noen ganger også kan være vanskelig å motta hjelp – uten å virke utakknemlig.
Men sånn er det. Og så må man bare prøve å finne måter å få det til å funke på. For meg og min helsesituasjon betyr det for eksempel at jeg MÅ ha et eget pauserom/assistentrom. Jeg må ha det mørkt og stille størsteparten av døgnet, og jeg trenger litt space også for å bare være meg – uten at hjelpen er for langt unna. Assistentene trenger også litt fred, siden det kan bli intenst å være på jobb 1til1 i 8 timer dag etter dag. Og de skal slippe å sitte musestille i mørket og spise lunsj eller gjøre ting for meg som å legge dosetter eller annet.
Poenget er at du kommer langt ved å vite hvilke grenser og behov du (og evnt dem du bor med) har. Hva trenger du av assistenten din i ulike situasjoner? Skal de være «oppi» eller trekke seg unna? Ønsker du small-talk og sosialt tilskudd, eller trenger du litt fred og ro iløpet av dagen? Hvordan skal de forholde seg til gjester/familie/naboer? Er det fysiske tilpasninger i huset eller omgivelsene som kan gjøre det lettere?
Og hvis du ikke har et eget rom til dem: er det andre måter å gi hverandre litt pusterom? Om det nå er en flyttbar skillevegg eller avtale «no talk» perioder eller hva som helst.
Så for å oppsummere litt: det ER en tilvenning med BPA. Men det blir lettere / mer naturlig med tiden, og du finner din rytme og hva som funker for deg. I promise.
Nå over til noe litt mer praktisk før vi runder av.
For de som måtte huske sist gang jeg snakket om BPA så vet dere at jeg lenge brukte almanakk, whiteboard/tavler, lister på papir osv. Det fungerte for så vidt som det skulle det, og for mange er kanskje dette det greieste hvis man har en liten ordning eller er i form til å kunne ta dagene litt mer på sparket som et «normalt» menneske – gi beskjeder underveis etc.
Grunnen til at jeg etter hvert søkte mot en digital løsning er fler;
- En enklere distribuering av opplæringsmateriell
- Et sted ansatte kan finne informasjon og beskjeder uten å måtte være på jobb
- Fleksibelt og enkelt for meg å følge med på hva som er gjort og ikke uten å måtte vente på å få almanakken/notatboka fra assistentene
- Mer plass / oversikt for handlingsplaner og faste gjøremål
- Mindre papir!
… og ikke minst alt på ett sted.
Vi har riktignok egen app for timelister o.l. som leverandøren har, men alt som er «mitt» og om meg/hverdagen er samlet på ett sted – noe som er veldig deilig.
Jeg har prøvd ulike løsninger for digitale lister, alt fra de enkleste to do og handlelister til trello (som jeg liker ganske godt). Men det fylte ikke hele behovet mitt, og i fjor tok jeg steget og jobben med å sette opp en ordentlig «database» i Notion.
Og før du får panikk av ordet database så hold ut litt til: for det HAR vært en jobb å sette opp. I hvert fall før jeg knakk koden på hvordan ting fungerte. (og please ikke le hvis du har høyere tekno iq enn meg.. jeg er full out tekno blondine så jeg er ganske fornøyd med å ha funnet opp og ned på dette her XD)
MEN nå koster det meg minimalt med tid og krefter å bruke og oppdatere i hverdagen. Det er en plan for det meste, med daglige sjekklister, handlingsplaner og nok struktur på dagene til at assistentene er selvgående også på dager jeg er «utilgjengelig».
Så for de som måtte være interessert, Notion er en app for både mobil, ipad og pc. Når jeg gjør de «store» jobbene med å sette opp tabeller og sider liker jeg å bruke pcen fordi den gir litt bedre overblikk for meg personlig. Men i det daglige bruker jeg kun telefonen – og assistentene mine velger mellom egen telefon eller en ipad jeg kjøpte for driftsbudsjettet.
Til slutt kommer noen eksempelbilder fra oppsettet mitt per i dag for inspo (Husk at bilder kan trykkes på for å få de større og lettere få lest dem.):
